Mot nord ........

Det er lørdag morgen i Bujumbura. I dag er det ”Community Day” dag. Det vil si ingen har lov til å kjøre i gatene her før kl 10.30. I løpet av morgenen skal det være hovedrengjøring i byen. Det sies at presidenten går foran med et godt eksempel og reiser rundt i de forskjellige bydelene for å feie og rydde sammen med folk.

Burundi er for øvrig et rent og ryddig land i forhold til det jeg har sett av Kenya. Her er det ryddet og feiet rund hver stråhytte og hus. Langs veiene var det ikke søppel å se, mens det i Kenya var rester etter plast og papir over alt.

Dagen er også en feiring av overgangen til demokrati i landet som fulgte etter drapet på prins Rwagasore i 1961. I 1962 ble det dannet en regjering der ministerpostene ble likt fordelt mellom hutsier og tutsier. Men som vi vet fulgte nye uroligheter og blodige sammenstøt. Du kan lese en kortversjon av Burundis historie på Wikipedia.

I dag starter vi reisen hjem til Norge. Vi flyr til Nairobi og derfra videre til Oslo.

Det har vært to uker med sterke inntrykk. Det har vært vanskeligere å skrive blogg fra denne turen enn jeg var forberedt på. Alle ansatte i Flyktninghjelpen er erfarne hjelpearbeidere. Vi har fått briefing hver morgen, i bilen har vi fått de ansattes historier fra ulike oppdrag, i leirene har vi fått snakke direkte med flyktninger og hørt deres historier.

På en ekspedisjon har en god tid til å tenke og reflektere. De rolige minuttene jeg har hatt på denne turen har vært når jeg setter meg foran PCen og skal skrive bloggen. Litt ekstra tid får jeg også når jeg venter på å få kontakt på internet. Linjene er trege og kontakt brytes hvis det er stor trafikk.

Det har gjort at vi ikke har sendt så mange bilder som planlagt, men neste uke kommer det bilder og flere historier fra Flyktninghjelpens arbeid i Kenya og her i Burundi.

På landeveien

Vi er ”hjemme igjen” på gjestehuset i Bujumbura.

Det er - er ikke helligdag i dag. Presidenten vil at alle religioner skal likestilles når det gjelder religiøse helligdagene. I dag er siste dag i muslimenes fasteperiode Ramadan. Det er få muslimer i Burundi, og tydeligvis har det vært litt uenighet om beslutningen. To ministere ga ulike beskjeder i hele går. Den siste kom kl. 20 i går kveld, og da var meldingen at det skulle være fridag.

Vi dro fra Muyinga i nord-øst i dag morges. Der hadde tydeligvis de fått med seg at det var helligdag. Selv nesten 1 times kjøretur ut av byen var veien full av mennesker på vei inn til byen. De fleste gående med bører av kull, bananer og annet på vei til sentrum.

På veien stoppet vi i flyktningleiren Gasorwe. Flyktningene her kommer fra Kongo. Leiren ble bygget i 2002 og nå bor det 9200 mennesker her. Her har Flyktninghjelpen ansvaret for driften av leiren (Camp Management). Det vil si at de har ansvaret for undervisning, distribusjon av ved og mat, bygging av nye klasserom og utdanning. Der samarbeider Flyktninghjelpen med TPO, en nederlandsk organisasjon, og FNs UNHCR.

Det er en politistasjon i leiren, et sykehus og et senter der folk med traumer etter overgrep og annet kan få hjelp.

Vi gikk gjennom leiren og her var det mye privat initiativ blant flyktningene. Slakterne hadde kjøtt liggende på bord, det var grønnsakshandlere, frisører og skreddere. En hadde satt opp en parabolantenne og bygget et hus av greiner og jord på ca. 20 kvadratmeter der han tok betaling for at folk kunne se på TV. Hva de kunne høre fra den elendige høytaleren på max volum er en annen sak.

Da vi kom ut på landet som kan være en høyde, en dalside eller en elveslette gikk livet sin vante gang. Folk hakket i jorden, gjetet kyr eller geiter, gikk med minst en halv meter murstein (!) stablet på hodet, tunge vedbører, planker, og trestammer.

Syklistene hektet seg bakpå lastebilene som sikkert var lastet mange ganger mer enn lovlig (det virker generelt som om det ikke er trafikkregler her).Det er så vidt de greier å komme seg opp passene, men de er til god drahjelp for syklistene som henger bakpå med tunge bører.

På vei ned fra et pass møtte vi en tungt lastet lastebil der motoren ikke orket mer. Hjelpemannen løp ut med klosser for å stoppe bilen fra å sige tilbake, men i speilet så jeg lastebilen fortsatte sin ferd ryggende ned fra passet.

Ellers har vi registret at burundierne ordlegger seg på en optimistisk måte. Når vi får kvittering på mat eller overnatting står det står det 20 000 only. Da vi møtte en dame på 62 år og spurte om hun var gift. Hun svarte not yet ….

20 000 er jo bare et tall og det finnes kanskje en mann som ønsker seg en dame på 62, med 4 barn og 29 barnebarn….